Tànana-Mirana

Tànana-Mirana er ett dagsenter for barn og ungdom med hørselsproblemer. Senteret ligger i Antananarivo, hovedstaden i Madagaskar. Tànana-Mirana betyr oversatt „Lightning Hands“ og står symbolsk for at uten hender og lys blir det vanskelig om enn ikke umulig for mennesker med hørselsproblemer å kommunisere.

Senteret blir ledet av Mirana og hun er den eneste av alle de ansatte på senteret som ikke har ett hørselsproblem. Mirana er födt i 1966, madagassisk og har i unge år jobbet som både profesjonell danser og modell. Ved slutten av sportsstudiumet på universitetet i Antananarivo kom hun for første gang i kontakt med mennesker med hørselsproblemer og startet da ett danseprosjekt for en gruppe barn. Dette prosjektet ble en suksess og ett par år senere fikk hun ett stipendium for å studere pedagogikk ved universitetet i Freibourg, Sveits. Etter 2 års studie dro hun tilbake til Madagaskar og med god hjelp fra venner i Europa kunne hun nå starte sitt eget senter Tànana-Mirana.

Jeg har vært så heldig å kunne få besøke dette senteret ved flere anledninger og sommeren 2011 var jeg der for første gang og „jobbet“ i tre uker. Tre uker er ikke lenge nok til å lære tegnspråk, men der er samtidlig rart hvor kreativ man blir til å bruke hendene sine  og mimik når man må 🙂

Til tross for snart 25 års erfaring med funksjonshemmede, må jeg vedgå at jeg var spent på hvordan jeg ville oppleve det hele; tilbringe hele dagen med hørselshemmede barn, ungdommer, pleiere og lærere helt alene som hørende uten ferdigheter i eller kunnskap om språket.

Heldigvis kjente jeg Mirana fra ett møte med henne i Sveits og var glad for at hun presenterte meg for de andre. Etter presentasjonsrunden måtte hun videre, og jeg befant meg sammen med de tre pleiernei ett klasserom der barna ikke bare hadde hørselshemming, men i tillegg også en form for psykisk utviklingshemming. Hvem av oss som var mest nervøs, vet jeg ikke, men ble senere fortalt av pleierne at de var mye mer usikre enn meg… Hvorfor, spurte jeg? De mente det var fordi jeg hadde utdanning, i motsetning til dem.

De første dagene observerte jeg alt som foregikk, lekte med barna og forsøkte å lære meg noen tegn. Bare det å huske de ulike navnene var en stor utfordring. Alle hadde, i tillegg til sine skrevne navn, også et navn på tegnspråket, noe jeg også fikk. Hvordan får man et navn på tegnspråk? De hadde observert og merket seg, at jeg hadde løftet panneluggen til side med min høyre hånd, ubevisst. Da det ikke er vanlig at madagassiske kvinner har pannelugg, var det opplagt at mitt navn måtte bli: “Høyre hånd løftes og panneluggen flyttes to ganger til side med fingertuppene.” De ville også vite om jeg var innforstått med mitt nye navn. Da de senere slo fast, at jeg med mine 178 cm var den høyeste kvinnen som hadde vært her… var jeg takknemlig for at navnet mitt ikke hadde noe med en kjempekvinne å gjøre.

På for- og ettermiddagen befant de fleste barna seg på de nærliggende skolene, ledsaget av hørselshemmede lærere. Denne typen integrasjon gjorde stort inntrykk på meg, spesielt fordi den fortsatt ikke er realisert i alle europeiske land. Skolene på Madagaskar kan ikke sammenlignes med våre skoler. Skolemateriell som er en selvfølge for oss, finnes det knapt; barna har bare ei skrivebok der de skriver ned alt av pensum som læreren skriver på tavla. Dette gjør arbeidet til de hørselshemmede lærerne enda mer utfordrende. Barna må følge godt med for å kunne få med seg det som skrives på tavla, og læreren må ha gode allmennkunnskaper for å kunne forklare dette godt nok for barna på tegnspråket. Barna fra senteret sitter alle ved siden av en av de hørende elevene og kan hele tiden ta en titt hva de skriver i boken sin, så de hørende eleve fungerer også som kunnskapsformidlere for de hørselshemmede elevene. I Madagaskar fungerer skolesystemet slik at bare elevene som greier avslutningsprøvene får rykke opp til neste skoletrinn når sommerferien er forbli. Dette er vanskelig nok for flere av de hørende elevene, men tror det eller ei, de hørselshemmede barna har så en sterk vilje at de til nå nesten alle hvert år har greid prøvene på første forsøk 🙂

Om det gamle faguttrykket „døvstum“:

Den som tror at det er veldig stille og rolig i et senter for hørselshemmede, må tenke om igjen. Etter et par minutter ved et sted som dette, forstår man hvorfor det gamle begrepet døvstum har blitt byttet ut med hørselshemmet. Lyder i form av latter og skrik følger disse barna også i hverdagen, og har ved et par anledninger, satt “en støkk” i meg som hørende… at hørselshemmede også lærer å snakke, uten selv å ha hørt et ord- er nok det som har gjort størst inntrykk på meg under disse ukene ved senteret. Gjennom en spesiell læringsmetode kan hørselshemmede lære å snakke, noe som forenkler hverdagen deres betraktelig. Tovo, en av lærerne, snakker ikke bare madagassisk, men har også lært fransk, engelsk og litt tysk. Og jeg som antok, at jeg med mine tre språk var språksterk. Når du ved neste anledning hører noen bruker fagbegrepet døvstum, fortell hva du nettopp har lest, og forklar de at å være uten hørsel, er ikke det samme som å være stum.

Dansing som et middel, for å bli kjent seg selv og kroppen og for å vise omverdenen- JEG KAN NOE! En del av barna og ungdommene ved Tànana Mirana kommer hver lørdag på frivillige danseundervisning. Hørselshemmet og dansing, er det overhodet mulig? Og hvordan arter det seg, når en gruppe hørselshemmede barn og ungdommer danser?…

 

Spaghettifest hos Tànana-Mirana

I slutten av juni 2012 hadde jeg endelig muligheten til å fly ned til Madagaskar for tredje gang igjen. Etter en kort natts søvn på hotellet dro jeg sammen med 3 gjester fra PRIORI rett ut til senteret. Rett ut stemmer vel ikke helt, for på veien ut tok vi en shoppingstopp på ett supermarked for å kjøpe inn alt en trenger for å koke en perfekt spaghettimiddag for ca 40 mennesker 🙂

Jeg hadde ikke sett barna og de ansatte på senteret siden slutten av januar og ble som alltid overasket over hvor fort og mye de minste kan vokse på så kort tid J Hva jeg også ser, og som varmer hjertet mitt mer og mer for hvert besøk er gjensynggleden og den gjensidige voksende tilliten. Og siden alt som ligner på „berørelsesangst“ IKKE er for handen mere, ja så hiver vi oss alle bare ut i en egen form for kommunikasjon som utenforstaaende helt sikkert kan få seg en god latter av 🙂

Ja for hvordan ser slikt ett gjensynsøyeblikk ut uten ord ut?

Uten ord er ikke riktig sakt, selv om ordene ikke blir verbalt uttalt, ja så kan vi kommunisere veldig godt med hverandre. Noen ganger tenker jeg at vi såkalte hørende har mye å lære av mennesker med hørselsproblemer, og dette spesiellt i henhold til bruk av mimik og kroppsspråk.

Siden Mirana ikke var til stede når vi ankom, så måtte jeg trø til med å snakke og oversette mellom gjestene jeg hadde med og de vi besøkte. Selv om jeg ikke kann mye tegnspraak, ja så er det overrasskende hvor mye en greier med litt mot , en god porsjon tålmodighet, penn, papir og en god latter 🙂

Etter å ha hilst på hverandre fikk vi god hjelpt til a bære all maten inn på kjøkkenet og sammen med ett par av de ansatte kokte vi spaghetti bolognese for mere enn 40 mennensker.

For barn i Europa er Spaghetti Bolognese hverdagskost, men for barna i Madagaskar og spesiellt for barna på dette senteret som nesten alle kommer fra svært fattige familier, ja for de er dette ett riktig festmåltid 🙂

Spaghettien smakte visst veldig godt, noe mange gester viste oss tydelige tegn paa og for oss fra Sveits var det koselig og se hvor mye glede ett enkelt måltid kan utlöse 🙂

Hva som sjokkerte de tre gjestene jeg hadde med meg var mengdene av mat ungene spiste. Veldig store porsjoner og ikke bare en porsjon. Så selv om vi nesten ikke kan tro der vi ser, og det er vanskelig og forstå at så små mager kan romme så mye mat, ja så må vi ikke glemme at for en del av disse barna er dette det eneste måltidet de spiser om dagen..

 

Karateundervisning er en del av tilbudet på senteret.

 

 

Teaterfremföring, Taxi Brousse

 

 

Her noen bilder fra senteret tatt sommeren 2011.

Print Friendly