MADAGASKARLUEN

Som kjennt kommer nye ideer noen ganger av seg selv når en ikke leter for intenst…

Satt i slutten av april på Facebook (kjekk måte å holde kontakt over landegrensene på) og mens jeg så at ei jeg ble kjennt med for over 25 år hadde fått mange fine kommentarer over alt det fine hun hadde strikket og alle de fine mønstrene hun hadde kreert, ja da kom en liten ide dalende 🙂

Denne ideen kom kanskje ikke helt av seg selv, men først etter at jeg hadde lest noe om at noen av produktene var blitt laget av restegarn slo tanken meg at dette kanskje kunne være noe for Madagaskar. Jeg visste at noen damer her i Sveits hadde strikket til ett sykehus i Mahajanga og at dette hadde vært veldig vellykket. Man glemmer, eller tenker kanskje ikke på at det i Madagaskar også er vinter (når vi har den såkalte sommeren) og at da gradestokken visste steder kan krype relativt lang ned. Relativt fordi 2-15 varmegrader om natten ikke er kaldt for en nordmann, men når du bor i en stråhytte eller ett enkelt murhus uten noen form for varme og ikke har skikkelige dyner til å dekke deg til med, ja da blir det fort skikkelig rått og kaldt.

Så like fort som denne tanken kom dalende…..
…sendte jeg Marit noen ord over Facebook og hun tente tvert på ideen 🙂

Bare noen dager senere hadde hun kreerte en egen Madagaskarlue og spurt over Facebook om noen flere hadde lyst til å være med å strikke for en god sak 🙂 Bare i løpet av få dager er det bare flere og flere som har sakt ja til å hjelpe til 🙂

461248_312385795559589_1436405756_o

Det skal bli spennende og se hvor dette ender hen og hvor mange nyfødte barn i Madagaskar som med dette prosjektet vil få en liten startgave fra strikkeglade norske kvinner i den neste tiden.

Meg gleder det enormt å se hvor mange som vil være med å hjelpe og med det gjøre en forskjell for noen som har mindre enn ingenting. Ved å hjelpe til, samme med hva så er en ikke bare med på å gjøre hverdagen litt lettere (i dette tilfellet varmere) men disse gavene er også tegn på respekt, anerkjennelse og håp, noe de fleste i Madagaskar ikke er bortskjemmt med.

 

Så for de av dere som til nå ikke har begynnt å strikke, her linken til Marits strikkeoppskrift:

http://stopp.bloggnorge.com/files/2013/05/luer-til-madagaskar1.pdf

 

 

For de av dere som kanskje lurer på hvem jeg er, her litt om meg selv:

Som lita jente vokste jeg opp i Buvika, ikke langt fra Trondheim og det var vel her også grunnlaget for en sosial tenkemåte ble lagt. Med besteforeldre som hadde åpent hus for mange av barna i gata og regelmessige besøk på søndagsskolen hvor vi hørte mye om barn i Madagaskar og andre afrikaniske land lærte jeg tidlig at det var mange som ikke hadde det så bra som oss oppe i Norge og at det var mulig å hjelpe til.
Dette hjelpeinnstinktet førte ikke bare til at jeg en gang tømte sparegrisen og ga alt den hadde hatt i magen til en afrikansk bokselger, det førte også til at nesten alle barnebøkene mamma hadde kjøpt til meg gjennom bokklubben ble loddet ut for å sende penger til ett eller annet prosjekt.

Med årene rykket Afrika i bakgrunnen og mye annet ble viktigere. Begynte å jobbe i helsesektoren og ble der værende i mer enn 25 år til jeg kjennte at no var det på tide med en forandring.

Så etter nesten 26 år med fast arbeid  i både Norge og i Sveits hvor jeg nå har bodd siden 1996 har jeg nå gitt meg ut på nye eventyr og ett av disse eventyrene er turer ned til Madagaskar. Jeg var der nede for første gang for ett par år siden og forelsket meg sporenstraks i dette nydelige landet som har så mye forskjellig og spennende å by på av både natur og kultur..

Selv om jeg elsker å reise rundt sammen med kameraryggsekken min og min kjære, ja så må jeg også jobbe litt. Er så heldig å kunne ta noen småjobber som reiseleder for både sveitsiske og norske turister som reiser ned til Madagaskar med PRIORI (reisebyrået samboeren min startet i 1994, som er spesialisert på Madagaskar). Og noe bedre enn dette kombinert med muligheten til å gjøre frivilligarbeid både på senteret og på barnehjemmet kunne jeg vel ikke ønske meg 🙂

Madagaskar er den fjerde største øye i verden (1.5 ganger så stor som Tyskland) og bli derfor også ofte kalt det åttende kontinentet. Denne sommeren drar jeg ned og skal være der i nesten fem måneder. Etter denne turen har jeg faktisk oppholdt meg nesten ett år til sammen der nede og begynner å ha få sett ganske mye. Men selv om jeg nå har vært både i øst, sør, vest og nord er det ennå mange mange steder jeg har lyst å dra til og de fleste ligger langt vekk fra den ruten som masseturismen beveger seg på.

Hva jeg også gleder meg til denne sommeren er å knytte nye kontakter på ett par sykehus som ikke bare kan ta imot, men også ta ansvar for at Madagaskarluene vil bli gitt videre. Dette gleder jeg meg ekstra til og vil legge ut mere om hva jeg her har oppnådd underveis. For meg er det viktig å finne fødeavdelinger som er lett tilgjengelige, så man kan få levert pakker dit uten for mye arbeid (her er PRIORI villig til å levere pakker når de kjører rundt i landet med kunder). Jeg har også bestemmt meg for i første linje ta kontakt med fødeavdelinger som ligger i høylandet, siden temperaturen der kan falle ned mot nullpunktet i løpet av vinteren. I tillegg håper jeg på å komme i kontakt med noen fra den norske misjonen som kanskje kan gi meg noen navn på personer de jobber sammen med på de forskjellige sykehusene i Antanaanrivo, Antsirabe og Fianarantsoa.

Visst det nå skulle vise seg å bli strikket veldig mange luer vil jeg også prøve å finne sponsorer som kan være med på å finansere frakten ned til Madagaskar. Til å begynne med vil Tsarabe-Madagaskar overta denne biten, men hvem vet, kanskje sitter det noen rundt om som ikke kan strikke men istedenfor gjerne ville gi noen kroner for å få fraktet disse luene ned til Sveits eller også helt ned til Madagaskar 🙂

Jeg er tilbake i Europa i slutten av september og visst alt går som planlagt tar jeg en tur opp til Norge i løpet av oktober/november. Det hadde da vært morsomt om jeg kunne ha gitt ett foredrag om Madagaskarluene og hva jeg ellers har opplevd nede i Madagaskar.

Kanskje har dere spurt dere om hvorfor jeg bruker begrepet „i Madagaskar“ og ikke „på Madagaskar“ siden dette landet er en øy?
Egentlig kan begge begrepene brukes, men siden madagassene som er veldig stolte over dette store fine landet sitt bruker „i“ så velger jeg å bruke deres terminologi „i Madagaskar“ 🙂

 

 

TSARABE-MADAGASKAR

I januar 2011 startet jeg sammen med tre andre en hjelpeorganisasjon i Sveits som har som mål å støtte forskjellige prosjekt nede i Madagaskar. En av grunnen til at vi gjorde dette var at firmaet til samboeren min ofte fikk pengegaver fra kunder som hadde reist rundt i Madagaskar med en oppfordring til å gi pengene videre til forskjellige prosjekt de hadde sett underveis. Så for å gjøre dette på en lovlig måte, så også de som ga kunne få en bekreftelse som kunne brukes til selvangivelsen startet vi Tsarabe-Madagaskar, som betyr „alt godt for Madagaskar“

Vi hadde allerede da over en lengre periode støttet Tànana-Mirana, ett dagsenter for hørselshemmede barn og unge i Antananarivo og hadde også akkurat blitt kjennt med ett helt nytt barnehjem Compassion Mangoraka som trengte all den hjelpen de kunne få.

På min første tur ned til Madagaskar jobbet jeg som frivillig i tre uker på Tànana-Mirana, mere om det kan dere lese under Prosjekter, Tànana-Mirana. Dette møtet med alle på senteret førte til at jeg engasjerte meg enda mere og etter å ha kommet hjem til Sveits igjen begynte jeg å samle penger for ting de ikke bare ønsket seg, men også sårt trengte. Det ble plutselig mye lettere å holde taler på forskjellige tilstelninger når en hadde vært der selv og ikke bare kunne formidle hva senteret handlet om, men også kunne gi videre en del av livsgleden jeg hadde opplevd der nede.
For denne livsgleden i øyeblikket er blitt til noen jeg liker aller best i Madagaskar og her tror jeg vi Europeere virkelig har noe å lære. Selv om madagassene bor i ett av verdens fattigste land så greier de alltid å gi deg ett smil med på veien og å finne gleden i de små nære ting. Dette er smittsomt, så etter ett par dager på Madagaskar smiler en automatisk til folk en treffer på gata og når en kommer hjem igjen, ja da spør man seg ofte „hvor ble det av smilet?“

Mer informasjon om senteret og barnehjemmet finner dere under Sosiale prosjekter.

Det diskuteres mye rundt om hjelpearbeid og spesiellt om hvor mye av de pengene som blir gitt virkelig kommer frem dit det var planlagt.
For store organisasjoner, med flere ansatte, som virkelig greier å urette mye, brukes det selvfølgelig også mye penger på administrative saker.
Men for små organisasjoner som Tsarabe-Madagaskar er alt basert på frivillighetsarbeid. Jeg blir ofte spurt når jeg holder foredrag på skoler eller lignende om det er lett å samle penger så jeg kan reise rundt å hjelpe til her og der? Har da flere ganger gitt de ett spørsmål tilbake: „tror dere Tsarabe-Madagaskar betaler turen min?“ Flere av spesiellt de unge blir overrasket når de hører at vi betaler alt selv. Det eneste jeg får visst jeg er og jobber på senteret eller på barnehjemmet er en varm middag sammen med alle barna og den består for det meste av en stor tallerken fyllt med masse ris og litt grønnsaker og kjøtt (1-2 små bittesmå biter)
Vi blir også spurt om pengene folk gir blir brukt til porto, informasjonsmaterial, takkekort og lignende. Her kan vi også garantere at pengene går direkte til forskjellige prosjekt og visst noen har gitt en bestemmt sum til ett bestemmt prosjekt, ja da blir pengene også brukt bare for dette prosjektet. Penger til administrative saker får vi inn gjennom salg av postkort, kalendere og diverse produkt som vi kjøper nede i Madagaskar og selger videre i Europa (ikke mere enn hva vi får plass til i kofferten).

 

 

Så hva betyr „det å hjelpe“ for meg  og hva „gir det meg?“

For meg står „hjelp til selvhjelp“ i forgrunnen og jeg advarer gjerne turister mot å gi i hytt og pine langs landeveien til „de stakkars fattige“. Jeg synest det er viktig at en prøver å støtte prosjekt som er med å gjøre de som blir hjulpet mere selvstendig, så de på den måten kan greie seg selv i fremtiden. Derfor er det ekstra viktig at en ikke uten å tenke på hva givergleden kan føre til ubevisst oppfordrer små barn til at det lønner seg mere å tigge langs veikanten enn å sitte på skolebenken.
Hva gir det meg og hvorfor gjør jeg dette?
Etter ikke bare å ha reist i en del utviklingsland, men spesiellt etter å ha kommet hjem igjen og sett i hvilken overflod vi lever synest jeg nesten det er vår plikt å gjøre noe. En trenger ikke gjøre mye og garantert ikke mere enn en kan, men visst flere gjør litt så er det mulig å være med å gjøre en forskjell for noen.
For å være helt erlig så ble jeg nesten litt skremt over meg selv de første dagene i Antananarivo, hovedstaden i Madagaskar. Det var fattige over alt og små barn kom ofte bort til en og spurte om å få det ene eller det andre. Jeg smilte og gikk videre uten å gi de noe? Hva var det som hadde skjedd med meg? Hadde jeg blitt følelsesløs?
Svaret var ganske enkelt.
Visst en skal greie å oppholde seg over lengre tid i en slik storby må man beskytte sine egne følelser og det var det jeg heldigvis automatisk gjorde. Og med den viten at jeg støttet opp rundt ett par prosjekter som jeg visste fungerte godt ble det også lettere å si nei uten å få en dårlig samvittighet. Visst jeg skulle ha tatt all elendigheten inn over meg ville jeg ha gitt opp og tatt første fly hjem.
Ved å kunne  hjelpe til der jeg synest det kan hjelpe på sikt å engasjere seg merker jeg at jeg får tilbake veldig mye på det emosjonelle planet. Ikke fordi jeg, den hvite dama fikk gitt de noe, men fordi jeg fikk tatt del i hverdagen deres og opplevd at selv hvor lite de har så er de villige til å dele med meg….
…og samtidlig se at samme hvor mange problemer en kan ha, så er livet ganske så fint når en greier å leve i øyeblikket. Akkurat her synest jeg ( som skrevet tidligere) vi kan lære enormt masse av madagassene og kanskje skru ned litt på tempoet når vi kommer hjem til Europa igjen 🙂

 

Til alle dere som nå har begynnt, eller snart begynner å strikke luer til Madagaskar vil jeg si TUSEN TAKK eller som madagassene ville ha sakt det MISAOTRA BETSAKA 🙂

[singlepic id=64 w=320 h=240 float=]

Den første pakken kom i dag 6.mai dumpende ned i postkassen og blir med meg i kofferten når jeg om fire dager flyr ned til Madagaskar 🙂

Print Friendly