Reisedagbok

Hvordan greier vi å by på ekstra spesielle opplevelser for reisedagboken din?

Vi er lokalkjente og jobber på Madagaskar bare med de beste, det vil si de som virkelig kjenner landet og som med stolthet er glade i å presentere alt Madagaskar har å by på. Sjåførene og guidene vet at vi helst vil bort fra masseturismen og at det vi søker er å få innblikk i det tradisjonelle madagassiske hverdagslivet. Alt dette fører til at vi greier å by på de mange små ekstra opplevelsene, de som ikke bare kan foreviges på film eller foto, men de som blir hengende lenge i den emosjonelle personlige innere reisedagboken. Små utdrag fra min egen personlige reisedagbok kan dere lese her…

 

„VAZAHA LAIBE og  GASSY KELYKELY“
Hadde i Dag på tilbaketuren fra Tsinjoarivo til Ambatolampy en skikkelig koselig opplevelse. Vi tok en liten stopp i en landsby og like etter jeg gikk ut av byen kom en bitteliten (max140 cm) gammel dame og hilste på meg. Hun holdt meg i begge hendene, snakket av gårde på madagassisk og var tydelig glad for en prat. Doktoren som stod ved siden av meg skjønte heller ikke alt hun sa, og forklarte henne at jeg ikke snakket mye madagassisk. Da skiftet hun over til fransk, eller bedre sakt sang en liten fransk sang for meg samtidig som hun tok noen små danseskritt som hun hadde lært for mange mange år siden. Etter at hun hadde sunget ferdig snakket hun videre uten at jeg skjønnte noe av det hun sa. men smilet hennes gikk rett i hjerterota på meg, så til slutt før vi dro videre sang også jeg for henne. Hva jeg ikke hadde merket var at hele landsbyen stod og så på oss og det var visst ikke bare jeg som hadde blitt rørt. Jeg hadde kamerat rundt halsen, men øyeblikket var så verdifullt at jeg valgte å ikke bruke det. Slike opplevelser lander heldigvis i min indere reisedagbok, også uten foto.

 

 

SARAMBA
Dro for noen uker siden ut på en rundtur som brakte meg tilbake til plasser jeg var og besøkte for snart to år siden. Jeg hadde mange fine minner fra min første reise med jungelekspressen gjennom regnskogen fra Fianarantsoa til Manakara og så langs Pangalaneskanalen og håpet også i det stille å treffe igjen noen av alle de jeg knipset bilder av den første gangen. Jeg hadde fremkalt noen av bildene som betydde mest for meg og hadde de liggende i ryggsekken.
På tur ned til Manakara håpet jeg å finne igjen en liten jente som med håp om å få noe i retur ga blomster til turistene. Bildet av henne hadde jeg brukt i en kalenderen til Tsarabe-Madagaskar og syntest, siden jeg hadde brukt bildet at det var ekstra viktig for meg å få gitt henne dette bildet.
Jungelekspressen som tøffer opp og ned gjennom regnskogen på 163 kilometer smalspor stopper på 18 stasjoner underveis og selv om den starter tidlig på morgenen ankommer den ikke endestasjonen før sent på kveld. På hver stasjon er det fullt liv og røre. Bar blir lastet av og på, det samme med passasjerer. Det er en egen førsteklassevogn for turister, men den takket vi denne gangen nei til og satt oss i en vogn som utenom noen få Vazaha’s (fremmede som oss) var fullt med madagasser. Sist hadde jeg reist den motsatte retningen og håpet nå at vi ikke skulle få noen tekniske problemer underveis og at vi skulle rekke oss frem til den regionen den lille blomsterjenta bodde før det ble mørkt. Jeg var ikke helt sikker på hva stasjonen hun bodde på het og siden jeg sist satt helt bakerst i toget i motsatt retning endte vi nå på hver stasjon opp den motsatte delen an stasjonen enn det jeg hadde i hodet. Heldigvis tøffet vi sakte men sikkert fra en stasjon til den andre uten noen store problemer. Det eneste som skjedde var at noen måtte dra i nødbremsen rett etter at vi forlot en av stasjonene fordi noen Vazaha’s ikke hadde rotet seg på toget igjen før det startet.
Når jeg mente at må var vi ankommet regionen denne lille jenta bodde i begynte jeg å spørre de jeg traff på jernbanestasjonenen…
…og traff bare etter noen få stopp en som mente, jo denne jenta kjente han. Han ville helst ta meg seg bildet tvert, men jeg fikk heldigvis forklart han at han måtte få noen til å rope på jenta så hun kunne komme bort til toget. Sakt, så gjort og jungeltelegrafen hadde bare etter en minutters venting suksess og jenta kom løpende…
Da banka hjertet mitt da kan dere tenke dere og når jeg så hvor glad hun ble banket det enda fortere og ett par tårer måtte presses bort. Som dere ser på ett av bildene står hun der og betrakter bildet av seg selv. Kanskje vanskelig å forstå hva ett slikt bilde kan utløse for oss europeere, men i denne delen av verden er det en sjeldenhet at noen i slike regioner som denne har ett bilde av seg selv. Tilbake til jenta som viste seg å hete SARAMBA, etter å vist alle som stod rundt henne bildet la hun på sprang og kom tilbake med en blomst til meg. Dette var faktisk den første gangen jeg så en kaffeblomst og den var både nydelig å se på og luktet kjempegodt. Saramba gikk da etter litt tilbake til den helt bakerste vogna, for der var det mange Vazaha’s som hun kunne sjarmere med både blomster og ett nydelig smil. Men rett som det var gikk hun bort til mamman sin som nå stod ved perrongen og både studerte bildet pluss viste det frem til alle rundt henne. Hver gang hun hadde tatt en titt på bildet tittet hun bort mot togvognen vår og vinket.
Når toget så tutet for å gi alle beskjed om at nå gikk ferden videre stod hun sammen med noen venner ved en liten salgsbod og vinket farvel til oss. Denne gangen sa vi ikke Veloma som betyr „ha det bra“, men vi sa „amanaraka“ som betyr „på gjensyn“. Så gjenstår det å se da hvor lenge det går til neste gang jeg treffer blomsterjenta SARAMBA igjen 🙂

Hvalsafari
I slutten av juli 2012 tilbringte jeg noen dager på øyene Il Nattes og St. Marie. Hovedgrunnen til at jeg valgte disse to plassene til å slappe av og bade noen dager var at jeg lenge hadde hatt lyst til å dra på hvalsafari. I passasjen mellom disse to øyene og fastlandet på Madagaskar kommer hvert år mellom juli og september knölhvalene for å føde ungene sine. Ikke bare har vannet her på denne årstiden den perfekte temperaturen, men jeg er også overbevist om at de vet at de her nede er helt trygge. Det er i Madagaskar forbudt (fady) å jakte på eller spise hvalkjøtt, det er ikke en gang lov til å peke på de med en utstrakt pekefinger. Endelig var dagen kommet og jeg kunne dra ut sammen med Pascal (en fransk hvalforsker) og fire andre turister. Båten var ikke stor og lignet mest på en typisk norsk liten åpen fiskebåt som de fleste hytteeiere har langs kysten hjemme i Norge. Vi måtte langt ut på relativt åpent hav før vi traff på de første hvalene og følelsene som oppstod når de kjempestor dyrene sprang i lufta eller gjorde andre akrobatikk øvelser ikke bare 50-500 meter fra båten vi satt i er nesten ubeskrivelige. En lett blanding av total fasinasjon og stor respekt for disse kjempestore hvalene som på tross av sin størrelse kan springe høyt opp i lufta.
Det var tre hvaler, to store og en liten og de virket ikke redd oss i det hele tatt. De virket faktisk nysgjerrige og kom rett som det var veldig nær båten vi satt i. Lovverket sier at båtene må ha en avstand på minimum 300 meter fra de store hvalene og 500 meter til de små. Dette regelverket er viktig, men siden hvalene føler seg trygge og er nysgjerrige er det ikke så lett å holde seg utenfor disse metersgrensene. Men tilbake til meg selv. Der satt jeg med en skrekkfasinasjonblandet følelse og ville helst stoppe tiden. Disse kjempestore dyrene kunne lett ha veltet båten vi satt i visste ville, men de lot oss være i fred og viste oss heller hvor sterke de var med sine forskjellige bevegelser (hoppe, rulle, vinke etc.). Pascal hadde med en mikrofon som han stakk under vannflaten så vi også fikk høre hvordan de kommuniserte med hverandre. Disse tonene gikk rett i hjertet på meg og når jeg nå i skrivende stund tenker tilbake på denne opplevelsen vet jeg at dette vil jeg garantert oppleve flere ganger.
Disse „Humpbackwales“ eller Knølhval som de kalles på norsk kan bli like store som en buss og legger mange sjømil bak seg i løpet av ett år. De forskjellige bevegelsene de gjør er deres måte, i tillegg til tonene under vann til å kommunisere på. Her en link til litt mere informasjon:
http://no.wikipedia.org/wiki/Knølhval
Etter ca en time måtte vi sette kursen vekk fra hvalene for å gi de en pause. Vi traff på returfarten på noen andre hvalfamilier som også ga oss noen små show før vi vente nesa tilbake til øya vi bodde på igjen. Denne dagen hadde gitt meg så mye at jeg bare noen dager senere ble med ut på den neste turen, hvor vi også fikk se mange delfiner i tillegg til mange hvaler igjen.
Den beste tiden for hvalsafari er fra juli til september!

 

Fady

Fady betyr forbud og hver madagassisk familie har en eller flere Fadys og selv om de fleste ikke vet hvorfor disse Fadyene har oppstått er det veldig viktig å følge de, spesiellt for ikke å ergre de døde.  Det kan være at de ikke spiser en bestemmt matvare, ikke har lov til å jobbe på en spesiell ukedag, ikke kan gifte seg i en spesiell måned etc. Det er ikke grenser for hvor mange forskjellige Fadys som finnest. Med modernisering og tilpasning til den vestlige kulturen har heldigvis ett par av de gamle Fadyene dødd ut, eller bedre sakt, har vår generasjon hatt mot nok til å ikke utføre noen av de strengeste og verste Fadyen som tidligere ble utøvd. For eksempel var det total Fady å føde tvillinger og resultatet var at en av tvillingene ble drept eller satt bort, noe som i dag ikke lenger praktiseres. Det var også Fady på visse steder å føde barn i desember, noe en av sjåførene vi bruker fortalte meg. Hans første sønn er ett desemberbarn og for han var det helt utelukket å følge den gamle landsbytradisjonenen, heller hadde han flyttet inn til storbyen.

Disse Fadyene sitter dypt hos de fleste madagassiske innbyggerne og her ett eksempel på hvor dypt: en madagassisk kvinne som studerte medisin i Europa ville aldri ta sjansen på å spise gresskar visst hun var gravid. Å spise gresskar kan føre til at barnet får vannhode og er derfor Fady. Selv om hun i løpet av medisinstudiet helt sikkert har lært at vannhode ikke er ett resultat av gresskarspisning ville hun aldri ta sjansen på å bryte dette Fadyet.

Men slike Fadys kan også ha sine fordeler. For min del ble det faktisk en liten redning. Vi var oppe i høylandet og var invitert på middag hos en madagassisk bondefamile. Må vel bare innrømme at selv om jeg ikke synest jeg er veldig kresen, ja så spiser jeg ikke alt. Det som stod på bordet så faktisk ganske godt ut. Kokte store maiskorn og en nesten lilla rotfrukt med sukker på, namnam, dette var noe for meg. Trodde jeg iallfall, helt til muggen med varm kumelk kom på bordet. Er det noe jeg ikke liker, ja så er det melk som ikke er kjøpt på boks, så hva skulle jeg må gjøre. Å si nei takk blir fort sett på som uhøflig og jeg hadde ikke lyst til å virke utakknemlig. Min bedre halvdel hadde løsningen og fortalte familien at i min familie var det Fady å tømme melk over maten og vips var problemet løst :-)

 

Stjernehimmelen på den andre siden av ekvator ser helt annerledes ut enn den vi har her opp i nord. På vei langs pangalaneskanalen på en ferje hadde jeg ett helt „pledd“ av stjerner over meg, og her fikk jeg for første gang sett både „sydens kors“ og den nydelige skikkelig brede „Melkeveien“.  I øyeblikk som disse føler jeg ydmykhet over det jeg er så heldig å få oppleve og vil aller helst være istand til å stoppe klokken så jeg kan få nyte det jeg opplever så lenge som mulig.

 

Besøk på fødeavdelingen i ett lite lokalt sykehus. Lure meg spurte hva det nyfødte barnet skulle hete? Svaret kom veldig kjappt og blir i min innere reisedagbok for alltid: „Vi gir ikke barnet ett navn rett etter fødselen, først må det overleve de første dagene/ukene…“

Hvorfor? Jo fordi det er lettere å ta avskjed med noen uten, eller med noen med ett navn….

 

Besøk hos en lokal landsbykonge og hans to rådgivere. Her overrasket det meg at selv om den kvinnelige rådgiveren ikke sa så mye, ja så hadde kvinnene en like sterk stemme som mennene. En ny landsbykonge kunne bare bli valgt visst både mennene og kvinnene i landsbyen var enige om hvem det skulle være. Her fikk vi stillt forskjellige spørsmål som ble direkt besvart. For eksempel var jeg nysgjerrig på hvem som valgte ektepartner for barna…
…og overrasket over svaret jeg fikk 🙂

 

Måneoppgang.

Sist sommer var jeg med på en fem dagers kanotur ned elva Mangoky. Vi slo opp teltene våre hver natt på sandbanker langs elva. Den første kvelden før elveturen startet sov vi også i telt på en skikkelig stor sandbank ved landsbyen Beroroha. Som det er i Madagaskar ble det tidlig mørkt, så den eneste lysbilden vi hadde denne kvelden var ett lite bål og våre lommelykter. Bålet brendte etter at vi hadde spist om kvelden sakte ut og vi satt der sammen og tittet opp på den fine stjernehimmelen. Det var da det skjedde, noe jeg aldri før hadde opplevd og som jeg ikke en gang visst kunne skje. Månen stod opp og det var nesten nydeligere enn den fineste soloppgang. Månen var skikkelig stor og klar der den langsomt steg opp over horisonten. Plutselig så vi ikke bare hverandre igjen, men også teltene og naturen rundt oss som bare sekunder tidligere hadde vært fanget i nattemørket. Jeg var så fasinert av det som skjedde at jeg ikke en gang tenkte på å ta frem kamerautstyret mitt. Og når jeg tenker tilbake på dette øyeblikket er jeg glad jeg greide å nyte det i nuet istedenfor å begynne å eksperimentere med kamera og stativ.

 

Bonsooor…

Mens min bedre halvdel gikk en tur rundt på markedet i landsbyen Manana Nord bestemte jeg meg for en tur langs stranden. Hadde vel egentlig behov for litt tid alene etter å ha opplevd mye nytt og spennende de siste dagene. Jeg trenger litt tid for meg nå og da når vi er ute og reiser, spesielt for å få fordøyet alle de nye inntrykkene. En spasertur hvor en bare kan la blikket vandre ut i evigheten akkompagnert av havets melodi når bølgene slår inn mot stranda, ja bedre balsam for min sjel finns det vel ikke på denne jord. Bortsett fra en liten Justin Bieberfan da kanskje…

Jeg hadde funnet en lang molo som sikkert under kolonialismen ble brukt som en liten kai for fraktebåter, og der helt ytterst på moloen dumpet jeg ned og lot tankene vandre. Satt der og lot de siste dagen og ukene passere i reprise, skrev litt i reisedagboken min og tittet ut over det indiske havet med ett stille ønske om å se en knorrhval eller to passere, men den gang ei. Ingen knorrhval i sikte, båre blått så langt øyet kunne se. Hadde jeg hatt en liggestol hadde jeg vel sovnet så behagelig og avslappende det var der ute. Helt avslappet og direkte i nuet hørte jeg plutselig en forsiktig stemme som sa “ bonsooor Madam“…

…jeg tittet opp til siden og så at ved siden av meg stod en ung gutt og kikket ned på meg. Jeg svarte  „Salama, no franse, angle!“  Gutten lyste opp og sa:  „you speak english, me learn english at school. Me English not good, you help me…“

…og så dro han noen stykker med papir opp av bukselommen og spurte „you like Justin Bieber?“

For å være erlig visste jeg knapt hvem denne Bieber var, men det interesserte ikke denne karen i det hele tatt. „Me like Justin Bieber very much, but me dont understand what the text is about?“ Han trengte hjelp til å skjønne hva Justin Biebers sanger handlet om.

Ja egentlig er det vel ganske lett å forklare hva de fleste tenåringsmusikktekstene handler om, love love og atter love…

…men prøv å forestille deg hvordan du kan greie å forklare dette (og helst den aktuelle teksten helt ned i den minste detalj) når du ikke har ett felles språk å forklare det på, easier said than done 🙂

Men for å gjøre en lang story kort. Jeg gjorde så godt jeg kunne og hadde i løpet av bare noen minutter ikke bare denne unge karen ved siden av meg, men også alle vennen hans som kom springende ut på moloen så snart de hadde sett at han hadde begynt å snakke med meg.

Så istedenfor å forsette med å la tankene gå sin gang endte denne ettermiddagen opp med en lengre „interkulturell“ diskusjon about mister Bieber 🙂

 

Print Friendly