Famadihana, Madagaskar.

Jeg var så heldig å bli innvitert på en tradisjonell Famadihana (begravelsesseremoni) i Madagaskar i september 2013. Denne skikken hvor likene blir tatt ut, vasket og pakket inn igjen før de på nytt blir lagt inn i familiegraven blir praktisert i høylandet i Madagaskar. Famadihana feires ca hvert 7. år, alt etter hvor mye penger familien kan spare (da Famadihana innebærer at de må servere mat til flere hundre gjester er dette for de fattige familiene i Madagaskar til dels en stor økonomisk byrde).

For meg som nordmann var det til å begynne med en veldig rar tanke at gravene skulle bli åpnet. Men lengre jeg har hatt kontakt med den madagassiske kulturen, jo mer har jeg fått forståelse for denne tradisjonene og har også personlig gjennom dette fått ett mere avslappet forhold til døden. Madagasserne lar de døde forbli en del av familien og inkluderer de mange år etter at de har forlatt vår reale verden og med en Famadihana blir de æret med både dans, latter og gråt.

Da dagen endelig startet dro jeg avgårde med en litt mulmig følelse i magen. Ville jeg greie dette? Ville jeg greie å beholde ett høflig ansiktsuttrykk visst det ble for mye for meg? Ville det i det hele tatt bli akseptert at det kom to Vazaha (hvite) til denne store familiefesten?

Til temaet „ville vi bli akseptert“ skulle jeg ha visst bedre enn å bekymre meg. Visst jo etter mine mange opplevelser i Madagaskar at jeg etter å ha reist rundt i landet i nesten ett år tilsammen aldri hadde hatt følelsen av ikke å være velkommen. Men det var vel min personlige usikkerhet i forhold til temaet døden som gjorde at jeg plutselig begynnte å tvile på både det ene og det andre. Siden jeg var en liten jente hadde jeg vel vært livredd dette temaet og spesiellt tanken på at også jeg en gang skal dø. Så på turen fra Antananarivo og ned til den lille landsbyen i nærheten av Antsirabe som Famadihanaen var kjørte følelsene mine berg og dalbane og jeg lurte virkelig på om det ikke var bedre å snu ett par ganger. Heldigvis hadde jeg en kjempegrei sjafør, Gaton, og med han fikk jeg snakket mye om dette temaet underveis, noe som ikke bare gjorde godt, men også ga meg mere forståelse for hvorfor dette ritualet er så viktig for madagasserne.

Etter ankomsten i landsbyen ble jeg plutselig klar over at dette var en tredagers landsbyfest. Utenfor skolen var det satt opp langbord hvor maten ble servert og like ved var både slaktere og kokker i full gang for å lage mat til alle. Rundt om hadde også de lokale satt oppsine egne salgsboder og her kunne en bekoste seg med både det ene og det andre av spesialtitetene som det madagassiske høylandet har å by på.
Hva som overrasket meg mest ved første øyeblikk var den høye discomusikken som strømmte ut av to kjempestore høytalere. Det var ikke akkurat denne typen musikk jeg hadde forventet å høre i en begravelsesseremoni. Når jeg nevnte dette for den lokale guiden sa han at jeg bare måtte vente litt og høre hva som ville skje. Det viste seg at det var ett lokalt tradisjonellt band som spillte flere ganger, og hver gang de tok en pause, ja da ble det discotime. Guiden fortalte også at de hadde hatt disco frem til tidlig morgen sist natt og at alle hadde danset frem til de tidlige morgenstunder.

fama.2

Etter å tatt noe å drikke startet endelig det tradisjonelle bandet igjen og i det øyeblikket hvor jeg satte fra meg brusflaska mi kom det en eldre mann og ba meg opp til dans. Det ble til at vi til alle rundt oss sin  fornøyelse tok ett par danseskritt før vi begge takket pent for dansen. Det gjenstår å si at siden jeg var den enste hvite damen på Famadihanaen og vi samtidlig var de eneste to som danset, ja så ble fort ett par hundre blikk rettet mot oss. Men det er dette jeg liker så godt med Madagaskar. det at de innfødte ikke er redde for å  komme i kontakt med fremmede gjør det mye lettere å få oppleve den madagassiske kulturen.

fama.1

Etter å ha tatt en titt inn på slakterommet var jeg glad jeg hadde tatt en „liten hvit en“ til å begynne med…
…og at jeg „med mine mavepoblemer“ ikke måtte sette meg til bords. tror nok at maten var helt grei etter at den hadde blitt kokt, men det er nå en gang slik at min sarte mave ikke aksepterer alt like lett som de innfødte.

Ja her var det mer enn 300 munner som skulle mettes og det koster penger. Før jeg rakk å spørre noen hvordan dette kunne finanseres ble jeg bedt med bort til ett bord. Der satt ett par av de som arrangerte Famadihanaen og tok imot pengegaver fra gjestene. Hvor mye en ville eller kunne gi var overlatt hver enkelt, men alt ble ført inn i en bok. Navn, adresse og hvor mye en hadde gitt stod så blått på hvitt. Dette ble ikke gjort for å sjekke hvem som var mest gavmild, nei dette ble gjort for å vite hvor mye de selv måtte gi når de seere ble innvitert på en av gjestenes Famadihana. Så egentlig fungerer dette systemet nesten som en bank og du gir minst like mye som du selv fikk tilbake ved neste anledning.

Det tok sin tid før alle gjesten hadde fått noe og spise og opptoget kunne starte. Denne Famadihanaen viste seg å være nyåpning av en ny familiegrav. 11 barn hadde byggd en ny familiegrav som nå foreldrene skulle legges inn i. Foreldrene hadde blitt hentet hjem fra 2 andre familiegraver som de frem til nå hadde ligget i og lå nå i to kister som stod tildekket med noen fine tradisjonelle duker like ved der alle satt og spiste.

Jeg ble vel egentlig litt lettet når jeg skjønnte at dette var en litt annerledes Famadihana og at jeg ikke skulle bli vitne til at en grav skulle åpnes og flere lik skulle bli tatt ut for å bli vasket og pakket inn igjen. Tror nok det var noen høyere makter som ville det slik at mitt første møte med denne kulturelle tradisjonen skulle bli en „light-versjon“, noe jeg på slutten av dagen var skikkelig takknemmelig for.

Endelig startet opptoget. Jeg hadde gått opp mot den nye familiegraven for å få sett alt litt på avstand. Det var også bare den nærmeste familien som tok del i opptoget. Alle hadde klær sydd av det samme mønsteret, ett mønster de sev hadde valgt ut og denne gangen var det svarte og hvite ruter for damene og lange hvite skjorter for mennene. Opptoget lignet for meg litt på en blanding av ett 17-tog og karneval der de kom dansende opp veien retning den nye familiegraven. Alle hadde papirflagg i hendene med bilder av de avdøde på som de viftet med slik som norkse barn vifter med det norske flagget og roper „hurra for 17 mai“. De to kistene ble hver båret rundt av fire menn som også danset mer eller mindre i takt midt i opptoget.

fama.3

Etter at de hadde kommet nesten frem til den nye familiegraven stoppet opptoget opp og fortsatte å danse uten stopp. Her stoppet min første opplevelse til temaet Famadihana. Klokken hadde passert 16.00 og jeg ville helst komme meg tilbake til byen før det ble mørkt.

fama.4

For meg var dette en veldig spennende og lærerik dag og starten på noe nytt…
…noe nytt, en stemme dypt inne i meg som sier, „dette er ingenting å være redd for“
Madagasserne inkluderer forfedrene sine i hverdagen og de er ikke redde for døden. Det er jo som å sove sier de når de forklarer hvordan det er å være død. Egentlig dør vi hver natt, og noen våkner opp igjen og andre ikke.

Jeg for min del håper at jeg på en av mine neste reiser rundt om i høylandet i Madagaskar vil bli innvitert på en Famadihana igjen og er da ikke lengre mere redd for hverken å se lik, gamle knokkler eller for å „miste maska“ visst det skal bli for mye for meg, For dette handler om livsglede, respekt og kontakt med våre forfedre, og for å være erlig synest jeg dette er mye mere menneskenært enn „bare“ å gravlegge noen og „være ferdig med det“.

 

 

 

Print Friendly
Dieser Beitrag wurde unter Allgemein veröffentlicht. Setze ein Lesezeichen auf den Permalink.