Antananarivo, Madagaskar, 4. Juni 2013

Salama topko…
…hei på dere alle strikkeglade kjennte og til nå ukjente damer oppi i nord.
Her kommer endelig en liten rapport fra meg nede i Madagaskar.

Er nå tilbake i hovedstaden Antananarivo og må bare innrømme at siden temperaturen krøp bit for bit ned langs gradestokken etter som vi beveget oss opp gjennom regnskogen og vekk fra det indiske havet, ja så har jeg mest lyst til å komme meg ned til kysten så fort som mulig igjen, for her i Tana (kortform for Antananarivo) er nå vinteren i anmarsj og det er kaldt. Så nå er det bare å pakke ned sommerklærne og frem med ulljakke og sjal, iallefall om kveldene 🙂

Men noen fordeler har det jo da å få fartet litt rundt, er jo så vi så ikke typen som hadde giddet å bli værende på stranda i dagevis.
Fikk tanket en god porsjon med bølgerbus, noe som er balsam for sjela av fra meg oppvokst ved kysten og bosatt i Sveits, flere lange gode massasjer av min favorittdame her nede Atsiata og på turen både frem og tilbake fikk jeg besøkt tre forskjellige fødestasjonene (en bitteliten, en halvstor og en på ett „større“ sykehus).

Sånn som livet ofte er så kommer svarene noen ganger av seg selv før en egentlig har begynnt å lete etter de.
Planen var å komme i kontakt med noen forskjellige fødeavdelinger i høylandet og målet var å finne noen en kunne stole på for å hjelpe oss med å få delt ut disse luene og labbene.

En av de første kveldene her i hovedstaden var jeg og Franz ute og spiste sammen med en god venninne av oss her nede, Mirana. Mirana er leder for ett dagsenter for hørselshemmede og døve barn, ett senter jeg flere ganger har vært og jobbet frivillig hos og også skal gjøre denne sommeren. Siden bilen hennes ikke fungerte og hun brukte en enda gamlere bil likte hun ikke å kjøre alene sent på kvelden så hun hadde tatt med seg bestekompisen sin og for å gjøre en lang historie kort…
…hans bror viste seg å være distrikslegen i akkurat det distriktet som vi helst ville levere ut madagaskarluenen i 🙂

Distriktslegen hadde ferie og var for øyeblikket hos familien sin i Antananarivo. Vi fikk ordnet kontakt og Franz traff han dagen etter på kontoret hos PRIORI.

Jeg hadde dratt ut til senteret (som jeg hadde lovet og ikke ville utsette) og tilbrakte dagen sammen med barna der og prøvde med masse latter (fra både meg og alle rundt meg) så godt jeg kunne å kommunisere med tegnspråk igjen. Til de av dere som ikke kjenner meg….
…jeg har aldri lært tegnspråk, men etter over 25 år innen helsesektoren blir en svært så kreativ, så kanskje det hadde vært underholdende å få sett en liten snutt av meg når jeg prøver så godt jeg kan å kommunisere med barna på senteret Tànana-Mirana.

Men tilbake til distrikslegen…
…møtet hadde vært vellykket og han syntest dette var ett godt prosjekt, spesiellt med tanke på at dette er en av de kaldeste regionene i Madagaskar og at det samtidlig ville være med på å animere de fødende til å føde på fødestasjonene og ikke hos en ulært „bygdejordmor“ (hvor ofte både mor og barn ikke overlever fødselen)

Selv om han hadde ferie ofret han en dag ferie og ble med oss når vi startet turen retning området Ambatulampy. Han tok oss med til tre forskjellige fødestasjoner, beskrevet tidligere og samme hvor vi dukket opp ble vi tatt godt imot og alle var glade for å se og høre at det var så mange strikkeglade damer i Norge og også andre land i Europa som hadde lyst til å bidra med luer og labber.
Labber hadde de aldri sett før og var skikkelig begeistret over å se noe så lite og søtt 🙂

Vi fortalte at vi var bare på en forberdlesesrunde og ikke hadde bestemmt oss for hvor vi senere ville levere luene, men fant fort ut at disse tre fødestasjonene egentlig var akkurat i blinken for hva vi søkte.
De ligger alle i en skikkelig kald region.
De ledes av en vi kjenner og som vi vet er seriøs. (Video av ett kort intervju med distrikslegen på fransk komme senere)
De ansatte på stasjonene virker alle begeistret.
Alle tre steder ligger like ved eller ikke langt fra hovedveien, noe som gjør det enkelt å få de levert.
Og noe som gikk rett i hjertet på meg var å høre at slike små gaver virkelig kunne være med på ikke bare å varme små babyører og tær, men også på å redde liv. Mange madagassiske fødende må gå veldig langt (opptil 1-2 dager) for å komme til neste fødestasjon og derfor er det ekstra viktig at de kommer. For trenger de akutt hjelp i landsbyen hvor de bor kommer hjelpen som regel for sent, visst de i det hele tatt har muligheten til å tilkalles hjelp.
Det koster litt å føde på fødestasjonene og dette er også en grund til at flere ikke kommer. Selv om de fleste vet at det går an å be om å slippe å betale er det da lettere å føde hjemme. Men med en liten gave som ett ekstra pluss blir det fort for noen som nesten ikke eier mere enn det de står og går i attraktivere å føde på fødestasjonene og med det er risikoen for både mor og barn adskillig mindre.

Tanken jeg hadde først om å ta kontakt med sykehus i tre av de største byene hvor jeg hadde hørt at folk fra det norske misjonsselskapet hadde, eller fortsatt jobbet ble etter møtet med disse tre fødestasjonene lagt på is. Jeg selv synest det er ekstra viktig å få hjulpet noen av de som trenger det aller mest og som til nå ikke har fått noen hjelp fra noen andre hjelpeorganisasjoner. Jeg vet at i det samme området er det norske misjonærer som holder på å byggee opp noen skoleprosjekt. Jeg har tatt kontakt med de per Mail, men ikke fått noe svar inntil nå. Det kan godt hende de ikke har internettilgang så ofte, så jeg skal prøve igjen. Men for dette Madagaskarlueprosjektet synest jeg det er bedre at vi nå konsentrerer oss på disse fødestasjonene vi har vært og besøkt og visst det skal bli for mange luer så er det også ett par andre steder i samme distrikt som trenger hjelp.

Jeg hadde med ett par fotoapparatet ned hit og endte etter å ha sett hvor fattige disse fødestasjoenen var faktisk opp med å gi det ene til sjåføren vi brukte. Hvorfor? Jo fordi hva skal en jordmor gjøre med ett fotooppdrag når hun hverken har regelmessig (eller ingen) strøm, pc eller batterier? Da er det bedre at sjåføren og også de som er med når luene blir utdelt tar noen bilder og kan sende de til meg per Mail etterpå 🙂

De fleste av PRIORI’s kunder vil gjerne besøke forskjellige sosiale prosjekt, så det blir helt sikkert ikke noe problem å få utlevert alt som blir sendt nedover. Faktisk har også en del damer i Sveits begynnt å strikke luer før de skal reise ned hit på ferie i løpet av sommeren, høsten etter at de har lest om dette prosjektet 🙂

Visst det nå skulle vise seg å bli strikket „for mange“ mange luer til dette prosjektet synest jeg det er bedre at vi legger noen til side for neste sesong og på den måten kan gjøre dette over lengre tid istedenfor å ta kontakt med enda flere fødeavdelinger.

Hva jeg også kan forestille meg er at Tsarabe-Madagaskar kan være med å hjelpe spesiellt den ene av disse fødestasjonene. Jordmoren, en utdannet sykepleier som nesten fungerer som lege ute i distriktet hvor denne stasjonen ligger bor for tiden sammen med sin lille sønn på kontoret. Huset, eller bedre sakt ruinene som står like ved og regjeringen i mange år har lovet å bygge vil garantert ikke bli bygd de neste årene heller. Hun har også regelmessig sykepleierstudenter som kommer og har praksisiperioder på denne stasjonen og de bor da (4-6 stykker) enten på pasientrommet og når det er pasienter som er der stasjonære, ja da ligger også de enten på samme rom som pasientene eller på kontoret. Å bygge ett lite hus med 2-3 rom er noe jeg håper og tror Tsarabe-Madagaskar kan gjøre og jeg satser på å få startet dette prosjektetfør vi reiser tilbake til Europa igjen i slutten av september. Så for min del er dette en god mulighet til å slå flere fluer i en smekk og over tid ha muligheten til å sikkre at det vil fungere.

Håper dere nå har fått litt mere innblikk i hva som skjer her nede. Flere bilder kommer i løpet av de neste dagene 🙂

Nok en gang MISAOTRA BESTAKA – TUSEN TAKK TIL DERE ALLE <3

Ellen

 

Print Friendly
Dieser Beitrag wurde unter Allgemein veröffentlicht. Setze ein Lesezeichen auf den Permalink.